I dag slo trepionen (PaeoniaSuffruticosa-grp) ut i blomst. Den første av åtte knopper. Det er første gang trepionen blomstrer for oss, over tre år etter planting. Planten ble flyttet med fra Skedsmo, og har altså stått to sommere i hagen her før den fikk lyst til å blomstre.
Trepioner er utrolig vakre, og som navnet sier, skiller de seg fra staudepionene med å ha forvedede greiner. Disse forvede greinene gjør at de kan bli store busker. De visner altså ikke ned til bakkenivå hvert år. Jeg har sett et eksemplar i Oslo som var over to meter høy, men vi får se hvor stor den blir her på Holter. Planten står vindhardt og eksponert på fremsiden av huset, og har altså overlevd tre vintre på plassen uten å fryse tilbake. Og to av de vintrene hadde vi minus 30 grader i visse perioder. Riktignok har den hatt godt snødekke, og det har nok hjulpet godt. Trepioner går ofte for å være hardfør til sone H3–4, men våre erfaringer med den vindharde plasseringen gjør at folk med godt snødekke kan forsøke i hardere strøk av landet også, dog da på en lunere plassering.
Et problem med trepion er at skuddene bryter tidlig om våren, og de kan derfor skades av tidlig frost. I år har vi dekket den med strie i kalde netter og det har gitt resultater.
Blomstene slår ut i begynnelsen av juni, og de kommer i en lang rekke forskjellige farger. Noen er enkle, andre fyllte. Vår er halvfyllt, hvit og med en mørk flekk nederst på hvert kronblad. I tillegg dufter den nydelig av liljekonvall. Vi gleder oss til de andre knoppene springer ut.
Tommy
