Historiske tulipaner – levende blomsterhistorie i hagen

Vi begynte å dyrke historiske tulipaner på grunn av historien. Vi fortsatte fordi vi falt for skjønnheten deres.

'Zomerschoon' i hagen, en sort fra 1620.

For det er noe helt eget med mange av disse gamle sortene. De trenger ikke være størst, høyest eller mest prangende i tulipanbedet. Ofte er det nesten motsatt. Blomstene kan være mindre, stilkene slankere og uttrykket lettere enn hos mange av de moderne tulipanene vi er blitt vant til. Fargene kan være sotete, dype eller nesten vanskelige å beskrive – gammelt rosa, bronse, vinrødt, purpur, krem og nyanser som forandrer seg etter hvert som blomsten utvikler seg.

Og når man i tillegg vet at sorten man står og ser på kanskje også sto i en hage for hundre, to hundre eller enda flerehundre år siden, blir det vanskelig å ikke bli betatt.

Hva er egentlig en historisk tulipan?

Det finnes ingen magisk dato der en tulipan plutselig blir historisk, men begrepet brukes om gamle navnesorter som har vært bevart og dyrket videre gjennom generasjoner. Noen stammer fra begynnelsen av 1900-tallet eller 1800-tallet, mens enkelte sorter kan føres flere hundre år tilbake.

Det er viktig å skille dem fra botaniske tulipaner og ville tulipanarter. Historiske tulipaner er i stor grad kulturplanter – resultatet av menneskers dyrking, utvalg og foredling gjennom århundrer.

Og akkurat det er kanskje noe av det mest fascinerende ved dem. En gammel tulipansort er ikke bare et navn vi kjenner fra en gammel bok eller et maleri. Så lenge sorten er bevart vegetativt gjennom sideløk, er planten vi dyrker i dag en videreføring av det samme plantematerialet som tidligere generasjoner dyrket.

Tulipanhistorien står altså ikke bare stille i bøker. Den kan stå og blomstre i hagen.

Historisk 'Absalon' fra hagen. En sort fra 1780.

En tulipan trenger noen som dyrker den

I Nederland finnes Hortus Bulborum, en helt spesiell samling viet historiske blomsterløk. Her bevares mer enn 4500 sorter av blant annet tulipaner, narsisser, hyasinter og krokus, og hundrevis av dem er sorter fra før 1900 som i dag knapt finnes i vanlig kommersiell produksjon. I samlingen finnes blant annet svært gamle tulipaner som ‘Duc van Tol Red and Yellow’, datert til 1595, og ‘Zomerschoon’ fra 1620.

Slike samlinger er utrolig viktige, men historiske tulipaner er også blitt bevart på en langt mer hverdagslig måte: fordi enkeltmennesker har fortsatt å dyrke dem.

I England finnes et nydelig eksempel på akkurat dette.

Wakefield and North of England Tulip Society ble grunnlagt i Yorkshire i 1836 av lokale tulipanentusiaster og eksisterer fremdeles. Foreningen er særlig opptatt av de såkalte English Florists’ Tulips, og mange av tulipansortene medlemmene dyrker kan føres tilbake til 1800-tallet. De vurderes fremdeles etter gamle idealer for blant annet form, renhet og farge.

Her betyr for øvrig ordet florist noe annet enn det vi vanligvis legger i ordet i dag. De gamle florists var blomsterentusiaster og spesialdyrkere som konsentrerte seg om bestemte planteslekter og utviklet strenge idealer for hvordan den perfekte blomsten skulle se ut. Tulipaner var en av de klassiske florists’ flowers, sammen med blant annet aurikler, nelliker, ranunkler og anemoner.

Dette var ikke bare planter man hadde i hagen. Man dyrket dem, sammenlignet dem, stilte dem ut og diskuterte dem – omtrent med den samme lidenskapen som plantesamlere fortsatt kan ha i dag.

Wakefield-foreningen holder fremdeles tulipanutstillinger og viderefører ikke bare selve plantematerialet, men også kunnskapen og tradisjonene rundt dyrkingen. Det sier egentlig mye om hvordan planter overlever. De gjør det fordi noen bryr seg om dem.

Sorten 'Mabel' er fra 1850.

Flames, Feathers og de berømte brutte tulipanene

Noen av de mest berømte tulipanene i historien er de flammede og fjærete tulipanene vi kjenner fra gamle nederlandske malerier. Under tulipomanien på 1600-tallet kunne slike mønstre gjøre en tulipan ekstremt ettertraktet. Men det man ikke visste den gangen, var at mange av de spektakulære fargetegningene skyldtes virus.

Tulip Breaking Virus kan bryte opp blomstens grunnfarge slik at kronbladene får flammer, striper eller fjærete mønstre. Virusinfeksjonen kan samtidig svekke planten, og dette er en av grunnene til at mange av de berømte gamle tulipanene ikke finnes i dag.

Moderne tulipaner med flammede eller stripete blomster er vanligvis fremavlet slik genetisk og er derfor ikke virusinfiserte. Men de engelske Florists’ Tulips er et bemerkelsesverdig unntak. Hos disse finnes fortsatt den gamle tradisjonen med Breeders, Flames og Feathers, der de brutte formene kan være et resultat av Tulip Breaking Virus.

Hvorfor ser gamle tulipaner annerledes ut?

Når man begynner å se nærmere på historiske tulipaner, oppdager man raskt at skjønnhetsidealet har forandret seg.

I moderne tulipanproduksjon har egenskaper som sterke stilker, store blomster, ensartet vekst og god produksjonsevne naturlig nok vært viktige. De skal kunne dyrkes effektivt, transporteres og gi et forutsigbart resultat.

De gamle sortene ble ikke nødvendigvis valgt etter de samme kriteriene.

Noen har mindre blomster. Andre har en form eller en farge som kanskje ikke umiddelbart virker spektakulær på et salgsbord fullt av moderne tulipaner. Men i hagen kan det være nettopp disse som får oss til å stoppe opp.

Mange har en utrolig eleganse. Kronbladene kan være smale eller svakt vridde, og fargene kan få helt nye nyanser i forskjellig lys. Enkelte virker nesten som om de kommer rett ut av et gammelt nederlandsk blomstermaleri.

Det er en annen type skjønnhet. Litt mindre høylytt, kanskje, men desto mer interessant når man først begynner å se etter.

'Prince of Wales' fra 1863.

Hvorfor har så mange gamle sorter forsvunnet?

Det enkle svaret er at en tulipansort bare eksisterer så lenge noen fortsetter å dyrke den. Tulipaner formeres vegetativt ved hjelp av sideløk. Slutter en sort å være populær eller lønnsom å produsere, kan den derfor forsvinne overraskende raskt. 

Gamle sorter kan også formere seg langsommere enn moderne kommersielle sorter. Noen lager få sideløk, andre har vært mer utsatt for sykdommer, og gjennom århundrene har smaken vår naturligvis forandret seg. Nye sorter har kommet til og de gamle har falt ut av handel. Derfor er det ganske bemerkelsesverdig at noen har overlevd.

Hvordan dyrker vi historiske tulipaner?

Det er fristende å behandle historiske tulipaner som alle andre tulipaner, men når man først har fått tak i en sjelden gammel sort, synes vi det er verdt å gjøre en liten ekstra innsats.

Det aller viktigste er god drenering. Tulipaner kommer fra områder der løkene naturlig får en forholdsvis tørr hvileperiode om sommeren, og kombinasjonen av løk i dvale og våt jord kan være problematisk. En solrik plass i veldrenert jord er derfor et godt utgangspunkt.

De gamle engelske tulipandyrkerne tok dette på stort alvor. Historiske dyrkingsnotater fra Wakefield-foreningen beskriver opphøyde bed for å sikre god drenering, og løkene ble tradisjonelt tatt opp, tørket og lagret før de ble plantet igjen.

I en vanlig norsk hage trenger vi ikke nødvendigvis bygge egne tulipanbed etter 1800-tallets modell, men prinsippet er fortsatt godt: vintervått og sommerfuktig jordsmonn er ingen fordel for en verdifull tulipanløk.

Har du lett, veldrenert jord og en varm plass, kan du prøve å la dem bli stående i bakken, men har du tung jord, eller ønsker å holde spesielt godt øye med en sjelden sort, kan det være klokt å ta løkene opp.

'Columbine' fra før 1929.

La bladene gjøre jobben

Når blomstringen er over, begynner kanskje den viktigste delen av tulipanåret. Bladverket må få stå, for gjennom bladene samler planten energi som lagres i den nye løken som skal blomstre neste vår. Vent derfor til bladverket har gulnet og begynt å tørke før det fjernes.

Dersom løkene skal tas opp, kan man vente til bladverket er gult eller papirtørt. RHS anbefaler at tulipanløk som tas opp får tørke godt og deretter oppbevares varmt, tørt, mørkt og luftig frem til de legges igjen om høsten.

Og her kommer et av våre viktigste råd dersom du dyrker flere historiske sorter: Merk dem.

Når bladene først er borte og man står med en samling brune tulipanløker, er det imponerende hvor fort man mister oversikten over hvilken som var hvilken. Gamle sortsnavn har forsvunnet mange ganger gjennom historien. Vi trenger ikke bidra til problemet.

Ta vare på sideløkene

En tulipanløk er heller ikke helt den samme løken fra år til år. Under veksten dannes en ny hovedløk, samtidig som planten ofte lager flere mindre sideløk. Når løkene tas opp om sommeren, kan disse skilles fra hverandre. Store løk plantes tilbake, mens mindre sideløk kan få noen år på seg til å vokse seg store nok til å blomstre. Har man fått en eneste løk av en sjelden historisk sort, kan man altså over tid bygge opp sin egen lille bestand. Og plutselig har man noen å dele med.

'Zomerschoon' den elites historiske tulipanen vi dyrker.

Mer enn bare gamle planter

Det er lett å bli opptatt av alder når man snakker om historiske tulipaner. En sort fra 1800-tallet høres naturligvis mer spennende ut enn en fra 1998. Men for oss er ikke alderen egentlig hovedpoenget.

Vi dyrker dem fordi de er vakre. Historien gjør opplevelsen rikere, men dersom disse tulipanene ikke også hadde vært gode og interessante hageplanter, hadde de neppe blitt dyrket videre gjennom alle disse årene.

Kanskje er det nettopp derfor vi er blitt så betatt av dem. De gir oss noe av det beste ved hageinteressen i én og samme plante: skjønnhet, botanikk, historie, dyrking og følelsen av å være en liten del av noe som begynte lenge før oss.

Når en historisk tulipan blomstrer i hagen vår, står vi ikke bare og ser på en vakker vårblomst. Vi ser på en plante som noen før oss syntes var så vakker at de tok vare på den.

Og hvis vi gjør det samme, kan noen etter oss få oppleve den også.

Historisk tulipanhilsen fra Tommy og Kenneth