Galanthomani – når en liten snøklokke blir en besettelse

Snøklokkesorter til salgs ved Chelsea Physics Gardens.

I februar 2022 ble én eneste løk av snøklokken Galanthus plicatus ‘Golden Tears’ solgt på eBay for 1850 britiske pund. Ikke en stor tue, og heller ikke en kasse full, men én eneste løk. Og det kom inn 55 bud.
Sorten er tatt frem av den britiske planteskolemannen og snøklokkeforeldleren Joe Sharman, ofte omtalt som «Mr Snowdrop», og den slo dermed hans egen tidligere rekord. I 2015 ble nemlig én løk av ‘Golden Fleece’, en sort Sharman hadde brukt rundt 18 år på å utvikle, solgt for 1390 pund.
Det er omtrent på dette tidspunktet vanlige mennesker begynner å lure på hva i all verden som feiler snøklokkesamlere. Og det er også omtrent her denne historien begynner.

Snøklokkefantaster ved Colesbourne Park i 2015

Galanthomani

For snøklokker kan samle på mennesker omtrent like mye som mennesker samler på snøklokker. De virkelig angrepne kalles gjerne galanthofile, etter det botaniske slektsnavnet Galanthus, og tilstanden har for lengst fått sitt eget navn: galanthomani.
Det begynner som regel ganske uskyldig,  man har noen vanlige snøklokker under et tre. Så oppdager man en storblomstret sort. Deretter en dobbel. Så en med grønne tegninger på de ytre blomsterbladene. En med gule markeringer. En med spisse ytre kronblader. Og på et eller annet tidspunkt oppdager man at det ikke lenger finnes noe som heter «bare en snøklokke».
Joe Sharman har beskrevet manien ganske godt. Når lite annet blomstrer tidlig på året får snøklokkene all oppmerksomhet, og når man først begynner å se forskjell på ti sorter, oppdager man snart at man kan se forskjell på tjue. Og i dag finnes det imkke mindre enn over 2500 navngitte kultivarer av snøklokker. Så det er nok å ta av.

Snøklokke 'Sprite'

Men de ser da helt like ut?

Her kommer en av mine favoritthageskribenter, Anna Pavord, inn. Hun skrev en gang om de stadig mer konkurransepregede snøklokkesamlerne og februarsamlingene deres. Selv var hun mindre fristet av de forskjellige snøklokkene:
“I don't fancy getting down on my hands and knees, counting green spots. It's too cold.”
Hun foretrakk snøklokkene i store tepper og felt fremfor enslige sjeldenheter stående ved siden av en etikett i en potte. Jeg skjønner henne godt, selv lom ingen snøklokker blomstrer i hagen her i februar. Men april er heller ikke nødvendigvis måneden jeg aller helst ligger på alle fire for å studere grønne flekker. Men hvis man først gjør det, oppdager man at snøklokkene slett ikke er like.
Noen har lange, smale ytre blomsterblad, andre korte og nesten runde. De grønne tegningene på de indre blomsterbladene kan være små, store, hjerteformede, V-formede eller nærmest dekke hele bladet. Hos enkelte sorter fortsetter grønnfargen ut på de ytre blomsterbladene. Andre har gule tegninger og gult fruktemne. Det finnes doble sorter, sorter med uvanlig mange blomsterblad, bittesmå sorter og kraftige kjemper. ‘Magnet’ har for eksempel en uvanlig lang blomsterstilk som gjør at blomsten beveger seg nesten som om den danser i vinden. Vi har den her i hagen og jeg elsker å ønske den velkommen tilbake hver vår.
Bladverket varierer også. Noen har smale grågrønne blader, andre brede og blanke. Blomstringstiden kan være forskjellig, og enkelte sorter dufter. Så begynner du først å se etter forskjellene, er det dessverre ingen vei tilbake. Anna Pavord hadde altså rett i at man må ned på knærne for å studere dem. Hun tok bare feil dersom hun trodde kulda kom til å stoppe oss.

Snøklokke 'Godfrey Owen'

Hvorfor blir noen snøklokker så dyre?

Det er lett å avfeie de ekstreme prisene som rent vanvidd, men det ligger også en ganske enkel mekanisme bak. Når en virkelig spesiell frøplante dukker opp hos en dyrker, finnes den i utgangspunktet bare som én eneste plante. Er den særpreget nok, må den så formeres vegetativt, løk for løk, før den kan deles med andre. Det tar tid, og dermed oppstår den klassiske kombinasjonen som får samlere til å miste en viss økonomisk dømmekraft: noe nytt, noe sjeldent og flere mennesker som vil ha det enn det finnes planter til. Etter hvert som en sort formeres opp, blir den gjerne lettere tilgjengelig og prisen synker. Selv ‘Golden Tears’, som ble solgt for 1850 pund i 2022, gikk for mye mindre da den igjen dukket opp på auksjon noen år senere. Mange prøver, men det å gjøre seg rik på nye sorter av planter er en utopi.
Men penger er egentlig bare en liten del av galanthomanien. Minst like interessant er hvordan man får tak i plantene.

Snøklokker ved Angelsey Abbey

Det kommer en SMS sent en kveld

For sjeldne planter dukker ikke alltid pent og pyntelig opp i nettbutikken akkurat når du har bestemt deg for at du ønsker dem. Noen ganger kommer det en SMS sent en kveld fra «han», løkleverandøren vår.
«Jeg har greid å skaffe fire av denne sorten og tre av denne sorten. Vil du ha dem, eller skal jeg høre med noen andre?»
Da har du ikke nødvendigvis tre dager på deg til å bestemme deg. Slik beveger mange samlerplanter seg. Gjennom planteskoler og spesialister, så klart, men også gjennom bekjentskaper, bytter, tips og mennesker som kjenner noen som kjenner noen. En tue har endelig blitt stor nok til å deles. En planteskole har fått tak i fem løk. En gammel sort dukker opp igjen. Og plutselig ringer telefonen eller det kommer en melding.
Dette er også en stor del av sjarmen. Samling handler ikke bare om å eie planten. Det følger gjerne en historie med den. Hvor kom den fra? Hvem fant den? Hvem har dyrket den før deg? Og noen ganger blir jakten temmelig alvorlig.
På Colesbourne Park i Gloucestershire vokste den sjeldne Galanthus elwesii ‘Carolyn Elwes’, regnet som den første gule seleksjonen av denne arten. Etter de første åpne snøklokkedagene på Colesbourne i 1997 ble den opprinnelige store tua rett og slett stjålet fra hagen. Den lille hvite blomsten har altså også en kriminell historie.
Det er imidlertid én side av denne handelen som er langt mer alvorlig. Alle arter av Galanthus står på CITES Appendix II, og handel med ville planter reguleres fordi overinnsamling kan true naturlige bestander. Sjeldne snøklokker bør derfor komme fra seriøse dyrkere og være lovlig oppformert, ikke gravd opp i naturen et eller annet sted i Kaukasus eller Tyrkia. Men sortene er aldri oppgravd i naturen, de har oppstått i hager og forekommer derfor bare i hager som kultiverte individer.

Snøklokker ved Colesbourne Park

Februarpilegrimen

I Storbritannia har snøklokkefeberen utviklet seg til en hel liten vintersesong. Colesbourne Park er et av de klassiske stedene. Her har familien Elwes samlet og dyrket snøklokker gjennom generasjoner, og store mengder ulike sorter vokser gjennom hagen og skogsområdene. Det er slike steder galanthofile drar til midtvinters mens mer fornuftige mennesker sitter inne foran peisen.
Myddelton House Gardens i London har arrangert det som ganske ubeskjedent heter The Ultimate Snowdrop Sale i flere år. Hundrevis av samlere kommer for å kjøpe snøklokker, inkludert svært sjeldne sorter. Og fenomenet stopper ikke ved Den engelske kanal.
I Nederland arrangerer De Boschhoeve sitt Sneeuwklokjesfeest, der spesialdyrkere fra Nederland, Belgia og Tyskland samles med snøklokker og andre tidlige vårplanter. I 2026 ble festen arrangert 13. og 14. februar.
Og også i Irland ble den femtende årlige Snowdrop Gala arrangert i januar 2026, med foredrag, spesialistutsalg og besøk i snøklokkesamlingen ved Altamont Gardens. Arrangementet var utsolgt. Man kan med andre ord fint bygge en hel vinterferie rundt snøklokker dersom man har kommet langt nok. Og jeg kjenner folk som ikke ville sett på det som spesielt merkelig, meg selv inkludert.

Snøklokker i The Beth Chatto Gardens.

Snøklokkene hos Beth Chatto

Et av de stedene jeg alltid forbinder mest med snøklokker er The Beth Chatto Gardens i Essex. Jeg har vært der og arbeidet som frivillig en rekke ganger siden 2012, ofte nettopp på denne tiden av året, og i februar er snøklokkene en viktig del av hagen. Hos Beth er det ikke bare sjeldenhetene som fascinerer meg, men mengden.
Da jeg skrev om snøklokkene der på Garden Living-bloggen allerede i 2014, var det nettopp dette jeg bet meg merke i. Mens mange samlere har én eller noen få planter av hver sort, kunne man hos Beth se store felt av samme sort. ‘Ophelia’, ‘Hippolyta’ og ‘James Backhouse’ sto i mengder. Men her har de også funnet frøplanter som skiller seg så ut at de har fått et eget navn. Selv er jeg den heldige eier av en 'Galadriel', funnet og oppformert i The Beth Chatto Gardens.
Da jeg var tilbake og jobbet i hagen vinteren 2025 var snøklokkene fortsatt noe av det jeg brukte mest tid på å fotografere etter arbeidsdagen. Det ligger bilder fra det besøket i et tidligere innlegg her på bloggen.
Samlingen arbeides det fortsatt aktivt med. I 2024 hadde teamet der registrert rundt 80 forskjellige snøklokker i hagen, samtidig som nye planter stadig ble identifisert og ført inn i oversiktene. Snøklokkene selges også tradisjonelt «in the green», altså nygravd mens de står i blad og vekst, fra vinteren og inn i tidlig vår.
Men igjen er det kanskje de store teppene som gjør sterkest inntrykk. Der får Anna Pavord et poeng.

Snøklokke 'Primrose Warburgh'

Menneskene bak plantene

Noe av det fineste med gamle hageplanter er menneskene som følger med dem. Snøklokker er fulle av slike historier. Navnene fungerer nesten som et lite persongalleri over britisk hagehistorie. E.A. Bowles, Samuel Arnott, Henry John Elwes, James Backhouse, Heyrick Greatorex, Primrose Warburg. Navn som stadig dukker opp igjen både i bøker, hager og på plantetiketter. Og så finnes menneskene vi selv har møtt.
En av dem var Alan Street fra Avon Bulbs. Kenneth og jeg traff Alan flere ganger på RHS-showene i Westminster den gangen de fortsatt hadde februarshow der. «Traff» er kanskje et litt generøst ord, for ved Avon Bulbs sitt salgsbord myldret det regelrett av kjøpere. Det var ofte vanskelig å få til stort mer enn et raskt nikk og et hei før noen andre skulle ha tak i Alan, eller i en av snøklokkene han hadde med seg. Det forteller mer om galanthomanien enn en lang forklaring.
Alan Street var en av de store skikkelsene i den moderne britiske snøklokkeverdenen. Han arbeidet ved Avon Bulbs gjennom flere tiår, og Anna Pavord skrev selv om de berømte utstillingene hans på RHS-showene i London, de som vi har vært så heldige å få se flere ganger. En av utstillingene besto av mer enn 5000 snøklokkeblomster dandert mellom mose og løv. Avon Bulbs hadde på et tidspunkt 89 forskjellige snøklokker i katalogen, sorter som Alan hadde dyrket og oppformert til salg gjennom mange år. Alan døde i 2022.
En annen galanthofil jeg har hatt gleden av å besøke er svenske Gunnel Carlson. I fjor vinter besøkte jeg henne hjemme midt i snøklokksesongen nettopp for å se samlingen hennes. Jeg skrev om det her på bloggen i fjor. Gunnel har sammen med Elisabeth Svalin Gunnarsson skrevet den svært passende boken Snödroppar – en galantofil kärlekshistoria. Boken kom i 2020 og handler både om snøklokkene, historien og menneskene som har latt denne lille planten få en uforholdsmessig stor plass i livet. Den er verdt å ha og jeg syntes naturligvis dette var helt normalt lesestoff. Det er mulig det også er et symptom.
Hvis du kjenner at det begynner å bli alvorlig

Flere snøklokker hos Beth Chatto.

Da finnes det mer litteratur.

For den som virkelig vil fordype seg finnes Matt Bishop, Aaron Davis og John Grimshaws Snowdrops: A Monograph of Cultivated Galanthus fra 2001, en av de store referansebøkene om dyrkede snøklokker.
Aaron P. Davis skrev også The Genus Galanthus, utgitt i samarbeid med Royal Botanic Gardens, Kew i 1999, for den som ønsker den mer botaniske enden av historien.
Naomi Slades The Plant Lover's Guide to Snowdrops fra 2014 er lettere tilgjengelig og tar for seg både sorter, dyrking, formering og hvordan snøklokker kan brukes i hagen. 
Og for oss skandinaver er Gunnel Carlsons og Elisabeth Svalin Gunnarssons bok et svært naturlig sted å begynne. Ikke si at dere ikke ble advart.
 

Snøklokker i masser ved Welford Park.

Men må vi egentlig ha de sjeldne?

Nei. Ikke egentlig.
Etter alle historiene om sjeldne gule tegninger, rekordauksjoner, SMS-er sent på kvelden og mennesker som står tettpakket rundt et salgsbord i Westminster, er det kanskje på tide å si det. En stor tue helt vanlige snøklokker kan være minst like vakker, om ikke vakrere. Det er to helt forskjellige måter å glede seg over dem på. Samlerplanten krever at du stopper, bøyer deg ned, løfter blomsten forsiktig og ser på detaljene. Et stort teppe med snøklokker under gamle løvtrær trenger ingen etikett og ingen forklaring. Det bare virker, for alle og jeg vil helst ha begge deler.
Noen sjeldenheter å gå på kne for og store mengder av de vanlige til å se på når ryggen ikke lenger synes galanthomani er like morsomt.

Snøklokke 'Hippolyta' hos Beth Chatto

Slik lykkes du med snøklokker i egen hage

Heldigvis er dyrking av snøklokker langt enklere enn samlerverdenen rundt dem kan få det til å høres ut. De fleste trives best i jord som holder på en del fuktighet gjennom vinteren og våren, men som ikke blir stående permanent våt. Halvskygge under løvfellende trær og busker passer dem svært godt. Der får de lys mens de vokser og blomstrer tidlig på året, før trekronene blir tette, og mer skygge når sommeren kommer. Svært tørr sandjord og stekende sol er mindre gunstig.
Har du allerede snøklokker som trives, er store gamle tuer noe av det beste utgangspunktet du kan ha. Når blomstringen går mot slutten kan tuene løftes forsiktig og deles. Hos the Beth Chatto Gardens anbefaler de å dele etablerte tuer omtrent hvert tredje til fjerde år slik at de ikke blir for tette. Jeg er så heldig at jeg har fått lov til å være med på dette.
Snøklokker kjøpes ofte «in the green» i England, altså mens planten fremdeles har blader, og settes i jorda mens den er i vekst. Beth Chatto Gardens foretrekker denne metoden og graver plantene ferskt fra hagen gjennom vinteren og tidlig vår. Tørre løk kan også legges om høsten, men de må ikke få tørke for mye ut under etableringen, så få dem i jorda tidlig og vann dersom det er tørt.
Når blomstringen er over får bladverket stå i fred til det gulner og trekker seg tilbake av seg selv. Det er i denne perioden løken bygger opp energien som skal gi blomster neste år.
Og så gjelder kanskje det viktigste rådet av alle: Begynn med noen få. Finn et sted i hagen der de trives. La dem få tid og del dem når tuene blir store. Etter noen år har du kanskje de første små teppene. Men det er altså dette som er viktig. Snøklokkene kommer ikke til å spre seg til store tepper helt av seg selv. Du må faktisk hjelpe til.  
Og når du noen år senere ligger på alle fire en iskald vårdag og forsøker å avgjøre om tegningen på det innerste blomsterbladet er grønn, gulgrønn eller muligens gul, kan du tenke tilbake på Anna Pavord. Hun advarte oss tross alt. Det er altfor kaldt til dette.
Problemet er bare at når du først har begynt å telle flekkene, er det allerede for sent.