Neo-tulipaner, levende tulipanhistorie i hagen

 

Tulipa rhodophea Purple

I fjor fikk jeg for første gang tak i noen av de merkelige tulipanene som gjerne omtales som neo-tulipaner. De fikk plass i hagen, og denne sommeren blomstret de for første gang hos meg. Allerede da var jeg solgt. Dette er tulipaner som skiller seg fra mye av det vi ellers dyrker, ikke nødvendigvis fordi blomstene er større eller mer prangende, men fordi hver av dem bærer med seg en historie, og de som kjenner meg vet hvor mye jeg setter pris på akkurat det.

Så, helt i siste liten før den siste løkleveransen vår fra Nederland skulle sendes, dukket det opp en e-post fra leverandøren. Ville jeg kanskje ha med noen uvanlige tulipaner også?

Dette var ikke sorter han vanligvis kunne tilby, skrev han, men dersom jeg syntes det var interessant, skulle jeg få muligheten til å kjøpe noen. Og hvem kan si nei til noe slikt, i hvert fall når man selv er en lidenskapelig plantesamler?

Dermed kom det med en liten skattkiste i form av et oransje løknett med brune papirposer i den siste leveransen: sjeldne juveler med navn som Tulipa didieri, T. aximensis, T. platystigma, T. montisandrei og T. billietiana. Navn de færreste har sett på et vanlig hagesenter, og planter med historier som i enkelte tilfeller strekker seg flere hundre år tilbake i tid, for dette er ikke bare uvanlige tulipaner.

De såkalte neo-tulipanene er levende spor etter Europas gamle hage- og jordbrukshistorie. Mange av dem finnes, eller har funnes, som små, isolerte bestander i dalfører og landsbyer i Frankrike, Sveits og Nord-Italia. De ble lenge betraktet som egne ville arter, men i dag tror man at mange av dem egentlig er etterkommere av svært gamle dyrkede tulipaner.

Mens hagene forsvant, mennesker flyttet og nye tulipansorter kom og gikk, fortsatte disse gamle tulipanene å blomstre på de samme stedene, generasjon etter generasjon, og det er nettopp dét som gjør dem så fascinerende.

Tulipa didieri

Hva er egentlig en neo-tulipan?

Begrepet neo-tulipan, eller neo-tulipae, har vært brukt om en gruppe tulipaner som dukket opp som naturaliserte bestander i Vest-Europa, særlig i Frankrike, Italia og Sveits, altså utenfor områdene hvor tulipaner opprinnelig har sitt naturlige tyngdepunkt. Mange av bestandene var så særpregede og stabile at botanikere på 1800- og 1900-tallet beskrev dem som egne arter og ga dem navn etter stedet hvor de vokste eller personene som hadde funnet dem.

Nyere botanisk forskning har imidlertid forandret bildet. Mange av disse tulipanene regnes ikke lenger som egne ville arter. Kew fører i dag blant annet Tulipa didieri, T. billietiana, T. platystigma og flere av de andre neo-tulipanene som synonymer under Tulipa gesneriana, den gamle hagetulipanen. De ser med andre ord ut til å være rester etter svært gamle dyrkede tulipaner som på et eller annet tidspunkt kom ut i kulturlandskapet og etablerte seg der.

Nøyaktig når eller hvordan dette skjedde vet vi ikke. Noen kan ha vært svært tidlige hageplanter som forvillet seg, mens andre kan ha fulgt med mennesker og varer fra område til område. Etter flere hundre år ble enkelte av dem så sterkt knyttet til en bestemt landsby eller dal at de nærmest ble en del av stedets egen flora. Sveitsiske Info Flora beskriver neo-tulipanene som reliktbestander av planter som ble innført for århundrer siden og siden utviklet seg til stabile lokale former, samtidig som de understreker deres store kulturhistoriske verdi.

Tulipa billietiana

Et lite sentrum for tulipanhistorie i Alpene

Ser man på navnene på mange av neo-tulipanene, dukker Savoie i de franske Alpene opp igjen og igjen. Særlig dalene Maurienne og Tarentaise har vært bemerkelsesverdig rike på lokale tulipaner. Det franske botaniske konservatoriet har arbeidet med bevaring av blant annet Tulipa aximensis, T. billietiana, T. didieri, T. mauriana, T. montisandrei, T. marjolletii og T. planifolia. Noen finnes fremdeles som små reliktbestander, mens andre er forsvunnet fra sine gamle voksesteder og lever videre fordi mennesker heldigvis tok vare på dem i dyrking.

Tulipa aximensis er et godt eksempel. Navnet kommer fra Aime i Tarentaise, hvor den en gang vokste. I Frankrike er den opprinnelige bestanden nå borte fra naturen, men planten er bevart i dyrking. Når man står med en slik løk i hånden, er den derfor noe mer enn bare neste års blomst. Den representerer plantemateriale som kunne ha vært borte for alltid dersom ingen hadde brydd seg om å samle inn og bevare det.

Andre har navn som forteller sin egen lille historie. Tulipa billietiana, med sine klare gule blomster som etter hvert får en oransje kant, er oppkalt etter kardinal Alexis Billiet og hører også hjemme i historien om tulipanene fra Savoie. Tulipa montisandrei er knyttet til Montandré i Maurienne og har sterke rosarøde blomster med et oppsiktsvekkende blått sentrum. Tulipa didieri, som ble beskrevet allerede i 1846, er en annen av de klassiske neo-tulipanene fra området.

Og så har vi Tulipa platystigma, tulipanen fra Guillestre i Hautes-Alpes. Den har rosa til lilla blomster og et helt spesielt blått sentrum, og den er så nært knyttet til stedet at Guillestre har anlagt en egen tulipanhage for å bevare og vise fram disse plantene. Bevaringsarbeidet der startet på 1990-tallet, og noen få løker har over tid blitt brukt til å bygge opp en samling av de sjeldne alpine tulipanene.

Tulipa grengiolensis

Tulipanen som bor i en sveitsisk landsby

En av neo-tulipanene jeg fikk lagt i fjor, er Tulipa grengiolensis, tulipanen fra Grengiols i Valais i Sveits. Historien om den er nesten for god til å være sann og viser kanskje bedre enn noen annen plante hva en neo-tulipan egentlig er.

Tulipanen finnes i området rundt landsbyen Grengiols, hvor den blant annet har vokst i tradisjonelt dyrkede vinterrugåkre. Vi vet ikke sikkert hvordan den kom dit, men Grengiols lå ved gamle forbindelser mellom Italia og øvre Valais. En av teoriene er at tulipanløker kan ha fulgt med safranløker, vinplanter eller annet plantemateriale, eller kanskje rett og slett blitt tatt med som prydplanter.

Lokalbefolkningen har kjent og dyrket tulipanen gjennom generasjoner. Den formerer seg hovedsakelig vegetativt med sideløker, og gjennom århundrene har det oppstått en svært stabil lokal bestand. I dag regnes den som en viktig del av kulturhistorien i området og er gjenstand for aktivt bevaringsarbeid.

Jeg synes slike historier gjør noe med måten man ser på en plante. Plutselig handler det ikke bare om hvor høy den blir eller hvilken farge den har. Man begynner å tenke på alle menneskene som må ha sett den blomstre før oss, bøndene som arbeidet i åkrene rundt den, hagene den kanskje en gang kom fra, og alle tilfeldighetene som gjorde at akkurat denne planten fortsatt finnes.

Tulipa platystigma

Hvorfor dyrke neo-tulipaner?

Man kunne selvfølgelig spørre hvorfor vi skal bruke plass på disse når det finnes tusenvis av moderne tulipansorter med større blomster, sterkere farger og mer spektakulære former. For meg er svaret ganske enkelt, en hage trenger ikke bare de største og mest prangende plantene.

Neo-tulipanene har en annen kvalitet. Mange av blomstene er ganske enkle, men når man ser nærmere på dem er detaljene fantastiske. Tulipa platystigma har sitt blå sentrum, T. montisandrei har den sterke kontrasten mellom rosa og blått, T. rubidusa har glødende oransjerøde kronblad og mørke tegninger, mens T. mauritiana ‘Cindy’ begynner lyst gul og får stadig mer rødt i kronbladene etter hvert som blomsten eldes. De er planter man får lyst til å bøye seg ned og studere.

Det er også noe tilfredsstillende ved å dyrke en plante som ikke står i hver eneste hage. Ikke fordi sjeldenhet i seg selv nødvendigvis gjør en plante bedre, men fordi vi samtidig er med på å bevare en større bredde av hageplanter. Gamle sorter og lokale former forsvinner hvis ingen dyrker dem, og det gjelder tulipaner like mye som epler, roser, stauder og grønnsaker.

For en plantesamler kommer det selvfølgelig en ekstra dimensjon i tillegg. Når jeg vet at en tulipan har vært knyttet til en liten landsby eller en dal i Alpene gjennom generasjoner, og at den i noen tilfeller nesten har forsvunnet, blir det ganske spesielt å kunne legge en løk av den i egen hage og følge den videre.

Tulipa marjolletii

Kommer de igjen år etter år?

Dette var noe av det første jeg begynte å lure på selv, for mange av de moderne, storblomstrede tulipanene er jo ikke alltid like flinke til å gjenta blomstringen. De kan være praktfulle første våren og langt mer beskjedne året etter, særlig dersom jorden er tung og fuktig gjennom sommeren.

Jeg har en mistanke om at mange neo-tulipaner vil være langt mer interessante som flerårige hageplanter enn de typiske bedtulipanene, men her synes jeg vi skal være litt forsiktige med å love for mye, spesielt siden min egen erfaring med dem foreløpig er begrenset. Det faktum at flere har klart seg på de gamle voksestedene gjennom svært lang tid er likevel lovende, selv om det ikke betyr at alle neo-tulipaner automatisk vil naturalisere seg i enhver norsk hage.

RHS beskriver generelt de såkalte specialist tulips, altså arter og tulipaner som står nærmere de botaniske typene, som tulipaner som oftere kommer igjen og gjerne formerer seg når de trives. De fleste foretrekker sol og veldrenert jord, og mange liker at jorden blir forholdsvis tørr i sommerens hvileperiode. Dette er nettopp forhold jeg ville forsøkt å gi neo-tulipanene også.

Mine egne kommer derfor til å få stå. Jeg har ingen planer om å grave dem opp hvert år. I stedet vil jeg gi dem et godt, veldrenert voksested og følge med på hva som skjer de neste årene. Det blir nesten et lite hageeksperiment, og dersom de begynner å dele seg og bygge opp små grupper, blir det ekstra moro å kunne fortelle om det senere.

Tulipa gesneriana 'Lutea'

Slik dyrker jeg dem

Gi dem en solrik plass med god drenering. En sørvendt del av bedet, et opphøyd bed eller en grushage kan være fint, særlig dersom du har tung jord andre steder i hagen. Tulipaner bygger opp løkene mens de er i blad om våren, mens mange setter pris på en varmere og tørrere hvileperiode om sommeren.

Jeg ville også unngått å legge dem mellom svært tørste stauder som trenger mye vanning gjennom sommeren. Tulipaner kan være nydelige mellom stauder, men voksestedet bør ikke stå vått når løkene hviler.

Når blomstringen er over er det viktig å la bladene stå. Det er nå løken skal samle energi til neste vår, og bladverket bør få gulne og visne naturlig før det fjernes. Ønsker man å hjelpe en liten og kostbar løk godt på vei, kan litt næring mens bladverket er grønt også være fornuftig.

Jeg tror også disse tulipanene fortjener en litt annen plassering enn en masseplanting med hundre like løk. Noen ville jeg lagt i små grupper nær en sti, ved en sitteplass eller foran i et bed, et sted hvor det er mulig å komme tett på. Dette er blomster med detaljer som fortjener å bli sett, og siden enkelte av dem er tilgjengelige i svært små antall, er kanskje nettopp en slik plassering den mest naturlige.

Tulipa norvegica red (Tulipa gesneriana)

Levende hagehistorie

Noe av det jeg liker best ved hagebruk er at plantene kan binde oss sammen med mennesker og steder langt utenfor vår egen hage. Vi kan dyrke den samme stauden som sto i en gammel norsk prestegård, pode en eplesort som mennesker spiste for flere hundre år siden, eller legge en liten tulipanløk som bærer med seg historien fra en landsby i de franske Alpene.

Neo-tulipanene passer perfekt inn i den måten å se hagen på. De er vakre planter, men de er også kulturhistorie, botanikk og menneskelig historie samlet i en liten brun løk.

Det oransje nettet med papirposene fra Nederland så kanskje ikke spesielt spektakulært ut da jeg pakket det opp, men innholdet var noe helt annet. Nå ligger noen av disse gamle tulipanene hos oss og venter på å få nye hjem, mens andre forhåpentligvis vil dukke opp hos leverandørene i årene som kommer. Jeg kommer i hvert fall til å spørre.

For når noen sender en e-post og spør en plantesamler om han kanskje kunne tenke seg noen sjeldne tulipaner som vanligvis ikke er å få tak i, vet vi vel begge hva svaret kommer til å bli.